Det nærmer seg

Og jeg må innrømme at jeg så for meg en litt annen holdning til begivenheten enn den vi har nå.
Vi er enkle sjeler, begge to. 
Det trenger ikke være hokuspokus, men det må være riktig.
Vi har sukket og stønnet endel for at det ikke kunne bli enkelt NOK.
Men jammen sitter vi ikke her
og smiler lurt til hverandre når vi skriver under vigselspapirene.
Og får tårer i øyekroken når vi spiller sangen som pappaen min skal gi meg bort til. 
Og har TITUSENMILLIONER sommerfugler i magen for at han er MINMINMIN.





Material birthdaygirl

Det er mye glede i å være 29 år.
I tillegg til alle de vanlige tingene som varmer hjertet, varmer altså bursdag litt ekstra.   
Små og mellomstore varme, trøtte  kropper som gir bursdagsklemmer i senga. 
Frokost servert av minstesnuppa. 
Facebook. 
Telefoner
Oppmerksomhet
 Kake og familie. 
Kjæresten og størstesnuppa kommer hjem.
Og så.
Sist og i mange sammenhenger minst, men ÅH så etterlengtet og STORT






















HippHipp
splitternyimacsmilefjes

GoldDiggah

Trendy eller ikke, jeg digger det.
Glam og glory inn i det enkle, hvite og bittelitt røffe interiøret vårt. 













                                                             

Be yourself

Med Ylva Skarps`s kloke ord (og en halvgammel banan) ønsker jeg fin fredag til deg.
Takk for at du er innom. 
Uten deg=ingen blogg.






Print og clipboard fra hviit.no 


(The last) Laundryday..

èn gulpebaby
+
èn veldig aktiv barnehagegutt
+
èn aktiv femteklassing som enda ikke er for liten til å rulle i søla
+
èn aktiv fjortis som i tillegg til å være fjorten og jente også trener fem dager i uka
+
semi-aktiv mamma & pappa
Klesvask. HINSIDES mye.





Jeg klager ikke. I dag er jeg nemlig nostalgisk og tenker tilbake på alle fine hjemmevaskedagene som gikk. 

Ny epoke

ÈN! uke igjen av permisjonen. 
Og naturligvis litt ambivalente følelser nå på tampen. 
Hodet og kreativiteten har vært klar lenge. Hodet og kreativiteten trenger sårt å nyttiggjøre seg i et voksent miljø. Hodet og kreativitenen gleder seg til forutsigbarher så langt det er mulig på jobben. Så synes hodet og kreativiteten at jobben er GØY og gleder seg.
Men så var det mammahjertet.





















Jeg var så utrolig dårlig på å ha permisjon første gang. Virkelig elendig. Surret rundt med tonnevis av burdeburde. Uro i kroppen. Ikke minst satt jobben og hoppet på frontallappen i halvannet år. Ansvaret for butikk og baby var tidvis i overkant og vi sjonglerte og trikset mellom baby, pappaperm, jobb og samvittighet. Phuh. Og dette tror jeg er en helt vanlig nybegynnerfeil for aktive mammaer som møter permisjonstilværelsen for første gang. Eller er det bare jeg som var dårlig førstegangsnav`er?
 I tillegg var storebror en sovebaby og gav alt for mye rom til alle burdeburde.
Denne gangen har jeg vært helt RÅ på å ha permisjon. Greit, lillebror har vært krevende siden han var 3-4 uker, men han har jammen fått det han har krevd også. En rolig mamma som ryddet frontallappen lenge før han kom til verden. En mamma som faktisk kan tenke litt pyttpytt av det som burde vært gjort og en mamma som denne gangen sitter å leker borte-bø istedetfor og bare tidvis se opp fra prosjektene og rope borte-bø.
Mens kolikken var på sitt verste drømte jeg om den dagen pappa skulle overta og mamma sitte på jobb. Men nå. Nå koser vi oss. Nå er han bare deilig. Og en rutinemann. Heldige pappa!



Takk Teo`en min for 10 mnd med  fine, intense, laaaange, både rolige og ikke så fullt rolige dager. Vær snill med pappa, ikke minst gi han liiittt rom om dagen til  klesvask, støvsuging og middagslaging. 
Sist, men ikke minst- takk, Nav. Jeg har tidvis ønsket deg og alle skjemaene dine til en viss plass, men Gud så heldige vi er for at du finnes.

Printaholic

Jeg <3 prints. Får ikke nok.
Therese Sennerholt og Ylva Skarp har sørget for nye, fine medlemmer i samlingen.







Print fra Therese Sennerholt får du her og Ylva Skarp`s vakre håndskrift får man nå kjøpt fra Hviit

På gjensyn

Selv om det er en vanesak for både store og små, tar det tid å venne seg til å si hadet så ofte. 
Heller er det ikke lett å forstå hvorfor noen barn skal bo her hele tiden, mens andre skal bo to plasser. Og hvorfor er ikke mamma mammaen når pappa er pappaen? 
Mens de voksne sliter mest med de lange og fineste borte-periodene som påske og ferier, kan de vanlige dagene være rare nok for de små. 
Nå husker jeg tilbake til storebror som stabbet rundt i huset og letter og lette. Som sto i trappa og ropte "Niii-ne!" "Gakk-aaa!"
Nå skal vi jammen inn i ny fase igjen. 





Teo & Stine på byttemandag.
 Jeg gleder meg til å forklare også Teo hvor heldig han er. 
Frem til da må vi bare øve litt på å savne.



På veggen

Praktiske prosjekter her hjemme foregår litt sånn som dette:  man gjør litt, tar seg en skikkelig pause, gjør litt til og tar seg en skikkelig pause igjen. Gjerne mens det ferdige resultatet står stuet vekk i gangen. Lenge. Men av og til så overvinner vi frykten for å bli helt ferdige. Så blir vi faktiske ferdige. Og VELDIG fornøyde med oss selv.




















Retroposter fra fra retroliv.no og Holstee Manifesto herfra

Jeg inviterer..

En god venninne. Krøller føttene under oss. Te. Planlegger årets blåtur. Krøller hemmelighetene sammen og sier hadet.





















Eller kanskje jeg inviterer kjæresten? Krøller føttene i fanget hans og håper på fotpusk. Te. Lager spilleliste "bryllup" på Ipoden. Rørt. Krøller stjernene i øynene sammen og sier god natt.




















Oookei,
så kanskje ikke høsten blir så ille likevel.
Lune fargetoner, peiskos, stearinlys og pukka utfordrer i månedens NIB utfordring inviter

Farvel dagslyset

Nåja. Vi får håpe at tussmørket ikke når oss helt enda. Det er selvfølgelig mye fint med årstiden som venter. Peiskos og stearinlys og alt det der. Men sukk. Den fineste tiden og det fineste lyset er snart bak oss.
























Heldigvis funker kjøkkenet i tussmørket også