Påskesaker og ting

Hvor mye pikkpakk tror du det blir når 2 voksne og 4 barn, derav en baby skal på påsketur på hytta? Se for deg skikkelig masse. For så og legge på enda litt mer. Så legger du deretter på baggene med ekstra- greier. Ekstra uteklær, ekstra skotøy, ekstra inneaktiviteter. Nevnte jeg at vi har en baby med på ferden? Lille Teo på 65 cm tar nemlig 65 m2 av bagasjerommet. Så nå når dere har skjønt hvorfor vi må kjøre rundt i buss, har jeg ny problemstilling. Hvor mye jakker, sko, luer og votter  tror dere denne sammensettingen av voksne og barn huser? Halvparten av oss er jenter. Pyntejenter. Se for deg hinsides mye. Men du er dessverre bare kommet til vår/høst kolleksjonen.
På hytta ligger det en ny garderobestang og venter på oss. Far var i skogen sist gang og gjorde maskuline greier med et seljetre. Vi må gjøre endringer i kjærlighetsgangen vår og tenkte gjøre det på naturlig vis.

 tre jakker er jo akkurat det vi har. fra Ferm Living

Jeg tilføyer litt annen garderobestang-inspirasjon. Så industrielt, originalt og enkelt at jeg blir faktisk i tvil på om seljetreet får være med hjem fra hytta!? 


Weekday Carnival

Uansett hva som blir med tilbake eller ikke har vi skikkelig mye greier som skal TIL. Og vi gleder oss. Kortspill, scrabble, påskekrim, ski?, kvikklunsj, kakao, sol? og påskeegg. Ingen burdeburde eller skalbare eller måbare. God påske til deg og dine!

Sigøyner-inspirasjon

Så lenge vi leier ut sokkeleiligheten må vi dele på plassen som er. Om noen mnd sender Teo ut flyttemelding og flytter over gangen inn til storebror. Og har man en skokk med unger er nok det beste og stable i høyden. Sigøyner-style.
Vi prøvde side om side varianten da Stine & Max delte rom, men da endte vi opp med lekeplass i stua HVER eneste dag. Jeg har innsett at jeg skal tråkke på småbiler en stund til, men fin lekeplass på gutterommet må det være. Det kunne jo hende at planen vår med at guttene skal bli de besteste venner, leke fint og stille sammen og aldri krangle ble gjennomført. Jeg hadde ihvertfall ikke orket krangling om jeg hadde like fint rom som her, fra WeekdayCarnival.



Har dere lest innlegget om puteteltet til Max? Jeg tror vi snart får høre en variant av "Jimmyyy, kan du lage en sånn og en sånn med litt sånn og sånn.." 


Begge fra Ideas To Steel


Så kjære, ikkenoprob med et par unger til. Vi henger dem bare i taket.

3 år!

Ja, jeg vet at alle mammaer synes barna sine er de vakreste og beste barna på jord. Og at en mamma alltid syns det beste om sine egne. Også vet jeg at alle mammaer kjenner de samme boblene i magen nesten sprekke av stolthet når avkommene imponerer. Men likevel. Så velger jeg og tenke at jeg er den aller heldigste mammaen i hele verden. 



































Nå runder vi av en heftig todager. Sjørøverier, fest, pakker, moro og veldig mange bobler i magen. Suttene er frankert og sendt til Sabeltanns Smokkarium. I går følte vi at vi var likestillt de som har barna sine på rehab for heroinavhengighet. I dag tenker vi sukk. Vi har storgutt i hus.

For de som savner et ekte interiørblogg-inlegg med kake og detaljer og farger og gjennomført tema må jeg bare beklage. Jeg var for opptatt av og være stolt.


(Ps. Halvspist så den slik ut)





WashiWashi hiv o´hoi

"Max, skal vi lag sjørøverflagg til kaka di?"
"Jaaaaaa!"
klippe, klippe
"Mamma, det der e IKKE sjørøverflagg, det e TEIP."






















Litt imponert ble han likevel og vi utvider nok en gang washitapens bruksområder.

På kalendern..

Står det 3 års feiring. 
Tenke seg til. Og hovedpersonen kan legge bak seg 366 meget innholdsrike dager og en forrykende utvikling. Vi innviet hans tredje leveår med og nesten spy på Lynet Mcqueen kaka . Jeg minnes og brette meg selv i 90 grader over kjøkkenøya, kaste rød kakefrosting i oppgitthet og  motivere Jimmy til og feire barnebursdag uten meg. Fy,så kvalm jeg var!! Men siden dette var bare ti dager etter vi fikk vite at det lå en liten i magen, var det bare og ta på seg alt-er-bra masken og rette seg opp. 
Resten av året er vel mer eller mindre preget av mammas mage. Til og begynne med er det verste at mamma ikke kan følge i barnehagen. Så klarer hun ikke hente. Så kan hun ikke blåse på middagen til den er kald nok. Så kan hun ikke sette på barnetv. Så kan hun ikke stelle og legge heller. "Det går snart over. Dette er for at du skal få søsken som du kan være liten sammen med." Tenker mamma hardt inni seg mens hun hører hun er savnet i samfunnet utenfor soverommet.
Oppi dette blir pappa hverdagshelt. Savnet etter mamma falmer i fascinasjon til at pappa fikser det meste. Så  blir mamma endelig bedre. Det er bare magen som er litt i veien når vi skal herje. I tillegg er det en smule irriterende  at absolutt alle spør om det samme gang på gang på gang. "Maaax, hva er det som er i mamma sin mage?" Utover det er alt bra. Det vokser fort i kroppen og det er er mange, mange nye ord som skal ut av munnen. Gjerne samtidig. Vi bytter sprinkelseng ut med storgutteseng. Forståelsen for hvordan verden fungerer setter mamma og pappa ut av spill gang på gang. Han slutter og sove på dagtid. Han går fra og bli  ledd til når han fjerter ved middagsbordet til og plutselig bli skult på. Han lærer seg bokstavene. 
Max bestemmer at lillebror skal hete Oliver, men alle sier neinei, han skal hete Teo. Magen til mamma blir borte og denne fine lillebroren som alle snakket om viser seg og komme hjem fra sykehuset og ikke virke. Og jammen stjeler ikke denne Teo bare oppmerksomheten, men også nesten all tålmodigheten til mamma og pappa. 
Årets høydepunkt: Biler 2 kommer ut på dvd.
 Redsel er nytt for året. Troll, monstre og mørke tuller man altså ikke med. Man tuller heller ikke med sammensuriumet av energi, vilje og omsorg som herjer i en liten kropp. Han får seg kjæreste.
Han fortsetter med og være verdens enkleste barn og legge for kvelden, men avslutter nå alle godnattaklemmene han gir med og si "Æ e veldig gla i dæ". Han får nytt rom. Han slutter med bleie. Han lærer Halvdan Sivertsen sanger utenat. 
Og på fredag sender vi suttene til Kaptein Sabeltann. Og til nisseungene. Og til Pelle Politibil. Og til "tante" Karianne.
Kjære, kjære, herlige Maxen vår. Vel overstått disse 366 harde dagene som gikk. Og tusen takk for hver eneste dag vi får låne deg. På fredag skal vi feire deg i akkurat den stil som en superstorelillebror fortjener. Pappa sier han skal lage sjørøverkake og jeg lover at jeg ikke skal nestenspy på den.



2.Plass!

Takk for alle stemmer og fine kommentarer og hjertelig velkommen til alle nye tittere.

This is me!


Avslutter kvelden med roser i kinnene. Litt for at kroppen har kjørt seg på trening, men aller mest for at jeg blir så GLADgladGLAD:)


post-nesting del 2

Det kommer seg. Både med kolikk og med gjøre- før-baby-lista. I helgen har vi sagt følgende ord høyt og ment det.
" Åå, han er så deilig! " 
" Åh, det ble så bra!"
Det første i beundring til en liten som viser tendenser til og være sjarmerende, det siste til den nye bildeveggen vår.





















Av og til hoppet perfeksjonistnissen opp på skuldra og hvisket følgende inn i øret:
"Åå, kommer du deg unna med den gullrammen der?"
"Åh, avstanden mellom bildene er vel ikke helt sammenhengende?" 

Heldigvis er perfeksjonistnissen så utrolig liten i den store sammenhengen. Vi knipset han ned igjen, lente oss tilbake og NØT helgen så godt som vi kunne med to febersyke små.


Do what you LOVE. Love what you do.

Førsteinntrykk..

Kan man av og til brenne seg skikkelig på. Men i dette tilfellet blir det helt riktig. 
Velkommen inn til oss. 
Dere liker visstnok og se hvordan vi bor, og det er jo veldig hyggelig. Skulle gjerne bydd på en kopp kaffe i samme slengen..
























Jeg elsker gangen vår. Ja, tenk. Det er så utrolig deilig og komme hjem og åpne ytterdøra. Fra hvorsomhelst og etter hvorlengesomhelst. Den er så lys og fin. Attpåtil er gangen litt symbolsk for at jeg nå sitter her med ring på fingern, en flokk med unger og ikke bare stasjonsvogn i innkjørselen, men en buss. 
Og interiør med historie det liker vi. 
Gangens historie er at den var under oppussing den våren jeg var 22. På en sånn lys og fin junikveld som bare eksisterer i Nordnorge hadde jeg en fin og veldig morsom samtale med en mørk og kjekk tobarnspappa i baren på Da Carlo. En pappa som pusset opp gangen sin helt alene. Da han fikk vite at jeg var interiørjente og at jeg  bodde i gaten over hans ordnet han ikke bare taxi hjem, men inviterte meg inn på gangbefaring og grandis. Jeg var ikke interessert. Hverken i og "jobbe" klokken fem om morgenen eller i at det skulle bli noe mer enn en morsomme samtaler med den kjekke pappaen. Fin var han, men han passet alldeles ikke inn i planene mine.
(Grandis derimot..)
Og FY for en fæl gang. Han hadde gjort ett klokt valg og flyttet en vegg. Men så fablet han videre og peivet med armene og viste hvor han hadde tenkt og sette inn store skyvedører i speil og spotter og hvor bra det skulle bli med skifer på gulvet. JøJeMeg. Hva annet kunne jeg gjøre? Jo, jeg takket nei til skoleplass i Australia, forandret et par andre planer, svelgte en kamel, pakket pikkpakket mitt , flyttet inn til den kjekke pappaen og jentene hans og pusset opp den fæle gangen.
Vi malte hvitt, bygde garderobe under trappen og la kul vinyl på gulvet.
  Med stjerner i øynene:)


Takk for titten, Hæls hemmat:)

FINALEPLASS!

..i grenen "høy på pæra"..
Neida, neida- det er enda langt opp til toppen, men jeg har veldig mange glade, POSITIVE, fine og takknemlige følelser for dette. NIB har nemlig vist meg mye tilitt i det siste og i kveld velger de meg altså som finalist i "here i am-this is me" utfordringen.

Jeg var kjempeglad for finaleplassen i sist utfordring også, men jeg må få innrømme at denne utfordringen har vært den GJEVESTE. Iløpet av den siste uken har besøkstallene vært helt vanvittige, mange fine kommentarer både her og på FB- nye følgere har det og blitt. Så stas. Og det er plass til maaaange flere her inne- bare og stige på. Velkommen skal dere være:)

Ja, og for de som vil stemme på bidraget gjør de her. Here i am- this is SO me!!




k.p.n.l.o.l.m.l.d

Av og til.. Okei, ganske ofte egentlig..Så detter små og store ideer ut av munnen min. Det høres omentrent slik ut: 

Jeg: jimmyyy, kan ikke du lage en sånn og en sånn med litt sånn og sånn?
Han: Hvordan i alle dager har du tenkt at det skal bli bra?
Jeg: åå, du gjør bare litt sånn og sånn åsså tar du den og den og gjør litt mer sånn og sånn.
Han: N E I
Jeg: hvorforikke hvorforikke jegharsålyst detblirsåfint komigjen værsåsnil vææææærsåsnill?
(legger ofte på en  skikkelig fornærmet tone her)
Han: ....ingen lyd, mye himling med øynene, etterfulgt av par timers tenking, en tur på byggmakker og et par timer i garasjen.

CHECK

Jeg skjønner hvorfor han himler med øynene. Når jeg ser for meg disse ideene i hodet kan det være (små) brister i oppskriften. Snekkerbegrepene mine begrenser seg til sag, boremaskin, skruer og en hel masse tingsebomser. Ja, glemte nesten GJÆRING. Det liker jeg og si. Når han spør de første gangene om hvordan i alle dager jeg ser for meg dette skal gjøres- da sier jeg "du må GJÆRE i 45 graders vinkel" Da høres jeg skikkelig proff ut. På han ser det ut som jeg har bedt han måke innkjørselen med en strikkepinne. 
Men han er kreativ, og SÅ mange ganger han har klart og oversette ideene mine til fine greier. Så jeg lar ære være ære og kan rett og slett ikke kalle prosjektene for Do.It.Yourself. Nei , heretter sier vi Kom. På. Noe. Lurt. Og. La. Mannen. Lage. Det

Jeg: Jeg VISSTE du ville klare det!
Han: Du legger vel ikke dette ut på bloggen, nei?
Jeg: Neida, Kjære





forseggjorte saker, dette!

Her inne har Max lilleLars Monsen bodd siden lørdag. Natt som dag. Vi vurderer og sette sengen på loftet så lenge. Han trenger ikke nattlys på en gang, så trygg føler han seg i putehimmelen. Kan slåes sammen og ut igjen på null kåmma niks, men noe sier meg at det er kommet for og bli.


Urørt..

NIB skal ha Urørt konkurranse. Jeg er NY og vil værrame! I den forbindelse må vi vise frem de fineste interiørene våre. 

Maxerommet


Kjøkkenstilleben

Skaugumbestikk

Veldig representativt for resten av bloggen. Og selvsagt hva smak og stil angår. Velkommen inn hit. Håper du vil trives:)

Slik bor en Storelillebror..

Siden mitt første, siste og eneste forsøk på og ammemale på Maxerommet har det blitt gjort NADA her hjemme. Og det som BLE gjort akkurat idet Teo bestemte seg for og stikke hodet ut i verden står enda litt sånn halvferdig. Det gjør ingenting for halvferdig er av og til mer enn bra nok. Ihvertfall for en nybakt storebror. Til tross for at det er litt vanskelig og få en lillebror sier han annenhver dag at han gleder seg til Teo flytter inn sammen med han. Enn så lenge er han enerådende herre over en fin miks av antrasittgrå, turkis, blafrebokser og hvitt. 

























Jeg er uslåelig på midlertidig oppussing. Jeg mangler nemlig det genet som gjør at man kan vente til ting skal gjøres ordentlig. Til eksempel skal  brystpanelet bort, gulv, tak og vinduer utbedres- men ikke før Teo er litt større og behovene deres litt nærmere hverandre. E v i g h e t e r i øynene til en utålmodig interiørdame. Så da maler vi. Ammemaler. Og fint ble det gitt:)



Veggene er malt i "morgendis" gulvet i "eggehvit". Stolene er fra Ilva, de grå kurvene fra Åhlens, skapet  fra fordums tid og bilbane-sticker fra guttelus

Tusen takk for  mange fine kommentarer på forrige innlegg.. (Høh? tenker du og ser bare 1 stk..de kom nemlig på Facebook heller:)..) Veldig hyggelig for skrivelysten og veldig fint at budskapet ble tatt godt i mot! For og fremme egen sak har jeg ikke ryddet oppå skapet til Max før jeg tok bildene:)

Vi babyblogger..!

Mange som kjenner oss etterlyser flere bilder av bittelillebror. Vi har ikke så  mange og vise. Ikke for at vi ikke gidder. Heller ikke for at vi ikke synes han er fin nok. Men fordi kolikkbarn rett og slett ikke er så veldig sjarmerende. Og når du vugger så hardt at du frykter du selv skal få den voksne varianten av shaken baby syndrom da har jeg til gode og rope "Kjære, hent kameraet!"
Han har stort sett sett slik ut. Og bare vær glad for at jeg ikke legger lyd på.


Men nå. I løpet av de siste dagene har han sett slik ut. Litt sånn mellomfornøyd pluss. Og. sukk. så. nydelig. Vi har tilogmed hørt han le. Og sett han smile opptil flere ganger. Etter hverandre. UTEN og kile han først. Betyr dette at kolikken er over? (bank for guds skyld HARDT på noe treete nå!)




En trillion gang bedre er det uansett blitt. Og med det blir det mer klart for oss for et H... det egentlig har vært. Det er ikke noe gøy og si høyt at det i flekkene har vært pyton med en liten baby. Men når jeg nå glipper litt med tennene mine etter og ha bitt så FRYKTELIG hardt sammen de siste 4 mnd, så ramler det bare ut. Og jeg innser at ikke bare jeg, men at flere burde snakket høyt om dette. Forventninger er nemlig skumle greier. Som når du bestiller noe på nett som ser skikkelig fint ut. Så kommer pakken og både fargen og størrelsen på det du bestillte er helt feil. Men PYTT. Du kan tross alt sende pakken i retur. 
Babyer kan ikke sendes i retur. 
Så da gjelder det kanskje og ha reelle forventninger før babyen kommer. Noe som er litt vanskelig når annenhver mamma-status på FB melder om "LYKKElykkeLYKKElykke. Livet er komplett og uten bekymringer med en liten lykkebaby." Og glem for all del ikke hjertene. Like mye som nettbutikkene har et ansvar for og vise reelle bilder av produktene sine, mener jeg at mammaer kanskje kjenne litt på dette? På den andre side kjøper jeg VELDIG ideen om og fokusere på hva som er bra. Både når det gjelder barn og andre deler av livene våre. For min egen del ønsker sikkert noen og smekke meg på fingrene av irritasjon for at bildene jeg (og andre interiørbloggere) legger ut er i overkant strøkne. Hvor er rotet, liksom? Det er ikke alle som roter. Heller er det ikke alle babyer som kommer ut og BARE gråter. Og selvsagt er det veldig hyggelig og lese fine statusoppdateringer. Likevel  ønsker jeg meg litt ettertanke. Man trenger ikke pynte så veldig på det. Ikke for og skremme, men for og nyansere litt. Spesielt til alle bulende mager der ute. Enten du venter nr. èn eller to eller sju. Det er fryktelig sårt når noe så viktig og noe du har vært så spent på ikke lever opp til forventningene. Den verste følelsen i verden er og ikke kunne hjelpe barnet ditt når det trenger det. Og sånn føles det med et urolig barn. Så kan man jo legge på alle andre følelser. Følelsen av og ikke strekke til for de andre barna våre.  Misunnelse på andre som har søte, blide babyer som bare sier "pluuu". Sårheten i skuldrene etter og ha bært og vugget litt i månedsvis. Følelsen av total utmattelse. Suset i ørene etter en 6-7 timer skriketokt. Total hjelpesløshet. Heldigvis er mammahjertet det sterkeste i verden. Og fordi jeg ikke mener dette som en avskrekkelse og fordi jeg synes det er fint og fokusere på det fine, vil jeg bare tilføye at uansett opplevelse av det og sette barn til verden, kan ingenting i verden måle seg med følelsen du får første gang du hører "mamma, æ eee så gla i dæ.."
Man må bare bite tennene litt sammen av og til, for småbarnslivet er slitsomt. Og det burde kanskje tilføyes litt rot både på FB og  på bloggene også? Men glem for ALL DEL ikke hjertene <3
Nå skal jeg gå og skifte bleie nr 9 for dagen og samtidig borre nesen laaaangt ned i valkelårene og si "prrrrr". Kanskje jeg får et "pluuu" tilbake og vips så røsker det i endorfinene og river i eggstokkene igjen.


(Det siste var en. veldig. dårlig. SPØK)

Mr. Lee..

..Har flyttet inn i sofasamfunnet vårt. Jeg håper han vil trives for jeg synes han er smashing!



Trendene for interiør og mote går parallelt. Men jeg får ikke til de motegreiene! Har ikke ambisjoner om det heller. Men da er det jo COOL at sofaen fungerer som catwalk?


Det beste er derimot ikke hvor fint de passer inn, men reaksjonen til mannen da han kom hjem.
"Næh, så kult!" så han. Til en pute. Som kostet meg to knekte jeansnåler på symaskinen. Samtidig som jeg syntes det var ÅH så deilig og kunne ta seg tid til og lage noe igjen. VinnVinn. Jeg kommer derimot til og savne hvor fine disse putene var på rompa hans..



Kniiiis..