Vi babyblogger..!

Mange som kjenner oss etterlyser flere bilder av bittelillebror. Vi har ikke så  mange og vise. Ikke for at vi ikke gidder. Heller ikke for at vi ikke synes han er fin nok. Men fordi kolikkbarn rett og slett ikke er så veldig sjarmerende. Og når du vugger så hardt at du frykter du selv skal få den voksne varianten av shaken baby syndrom da har jeg til gode og rope "Kjære, hent kameraet!"

Han har stort sett sett slik ut. Og bare vær glad for at jeg ikke legger lyd på.

Men nå. I løpet av de siste dagene har han sett slik ut. Litt sånn mellomfornøyd pluss. Og. sukk. så. nydelig. Vi har tilogmed hørt han le. Og sett han smile opptil flere ganger. Etter hverandre. UTEN og kile han først. Betyr dette at kolikken er over? (bank for guds skyld HARDT på noe treete nå!)

En trillion gang bedre er det uansett blitt. Og med det blir det mer klart for oss for et H... det egentlig har vært. Det er ikke noe gøy og si høyt at det i flekkene har vært pyton med en liten baby. Men når jeg nå glipper litt med tennene mine etter og ha bitt så FRYKTELIG hardt sammen de siste 4 mnd, så ramler det bare ut. Og jeg innser at ikke bare jeg, men at flere burde snakket høyt om dette. Forventninger er nemlig skumle greier. Som når du bestiller noe på nett som ser skikkelig fint ut. Så kommer pakken og både fargen og størrelsen på det du bestillte er helt feil. Men PYTT. Du kan tross alt sende pakken i retur. 

Babyer kan ikke sendes i retur. 

Så da gjelder det kanskje og ha reelle forventninger før babyen kommer. Noe som er litt vanskelig når annenhver mamma-status på FB melder om "LYKKElykkeLYKKElykke. Livet er komplett og uten bekymringer med en liten lykkebaby." Og glem for all del ikke hjertene. Like mye som nettbutikkene har et ansvar for og vise reelle bilder av produktene sine, mener jeg at mammaer kanskje kjenne litt på dette? På den andre side kjøper jeg VELDIG ideen om og fokusere på hva som er bra. Både når det gjelder barn og andre deler av livene våre. For min egen del ønsker sikkert noen og smekke meg på fingrene av irritasjon for at bildene jeg (og andre interiørbloggere) legger ut er i overkant strøkne. Hvor er rotet, liksom? Det er ikke alle som roter. Heller er det ikke alle babyer som kommer ut og BARE gråter. Og selvsagt er det veldig hyggelig og lese fine statusoppdateringer. Likevel  ønsker jeg meg litt ettertanke. Man trenger ikke pynte så veldig på det. Ikke for og skremme, men for og nyansere litt. Spesielt til alle bulende mager der ute. Enten du venter nr. èn eller to eller sju. Det er fryktelig sårt når noe så viktig og noe du har vært så spent på ikke lever opp til forventningene. Den verste følelsen i verden er og ikke kunne hjelpe barnet ditt når det trenger det. Og sånn føles det med et urolig barn. Så kan man jo legge på alle andre følelser. Følelsen av og ikke strekke til for de andre barna våre.  Misunnelse på andre som har søte, blide babyer som bare sier "pluuu". Sårheten i skuldrene etter og ha bært og vugget litt i månedsvis. Følelsen av total utmattelse. Suset i ørene etter en 6-7 timer skriketokt. Total hjelpesløshet. Heldigvis er mammahjertet det sterkeste i verden. Og fordi jeg ikke mener dette som en avskrekkelse og fordi jeg synes det er fint og fokusere på det fine, vil jeg bare tilføye at uansett opplevelse av det og sette barn til verden, kan ingenting i verden måle seg med følelsen du får første gang du hører "mamma, æ eee så gla i dæ.."

Man må bare bite tennene litt sammen av og til, for småbarnslivet er slitsomt. Og det burde kanskje tilføyes litt rot både på FB og  på bloggene også? Men glem for ALL DEL ikke hjertene <3

Nå skal jeg gå og skifte bleie nr 9 for dagen og samtidig borre nesen laaaangt ned i valkelårene og si "prrrrr". Kanskje jeg får et "pluuu" tilbake og vips så røsker det i endorfinene og river i eggstokkene igjen.

(Det siste var en. veldig. dårlig. SPØK)