Guttelus

Hver morgen får jeg verdens beste klem fra Max.

 Hver morgen spør jeg om han har drømt noe fint og han svarer "ja, mamma, æ har drømt om DÆ". 

På mandags morgen fikk jeg attpåtil en liten suss. 

Etterfulgt av et 

"THOY!!!", 

febrilsk tørking av munnen 

og ett 

"Æææsj, jenteluuus"

Kjønn, roller og identitet er vanskelige greier.

Selv om det for Max, 3,5 år gammel virker ganske enkelt.

Han er gutt. Elsker Lynet Mqcueen. Sa "traktor" før han kunne gå. Gråt tårer da han do-trente og fikk se at utstyret hans var litt rosa. "Mammaaaaa, æ vil at den ska vær blååååååå."

Det er vanskelig å vokse opp, desto vanskeligere dersom man ikke er som de andre forventer.

 I en ideell verden skulle alle vært trygge nok og selvsikre nok til å være som man ville.
I en ideell verden skulle mangfold vært kjempekult. Originalitet likeså. I en ideell verden skulle kanskje en liten gutt få gå i kjole hver dag om han ville og en liten jente klippe seg kort om hun ville.

Uten at noen sier det er feil.

Men nå oppdrar hverken jeg eller noen andre barna sine i denne ideelle verden uten ytre påvirkning.

I likhet med Jonathan i jeg-er-jonathan-bloggen får også Max neglelakk på om han ønsker det. Men den dagen han blir lei seg for at noen erter og  sier det er "for jenter" er det ikke sikkert jeg gir han neglelakk neste gang.

Hva som er riktig og galt blir ømfindtlig diskutert. Et svenskt par fikk for en stund siden mye medieoppmerksomhet for å oppdra barnet sitt kjønnsløst. Susanne sundfør sa nei, takk til sin spellemann/dame. Brad Pitt & Angelina får refs for å forvirre datteren sin som får oppføre seg som gutt. Og vi, ja vi har både én jentejente, en ikke-så-pynte-jente, én full-fart-guttegutt og én til nå ganske kjønnsløs baby i hus.
Vi gjør vårt beste i å gjøre dem selvsikre og trygge, men åh, som jeg håper at verden behandler dem fint om de skulle bli litt usikre innimellom..

Fine Vigdis tar opp temaet. Jeg heier også på at barn får være barn

Nib utfordring oktober

Med så mye herlig inspirasjon i utfordringen har jeg mer lyst til å pusse opp enn og  å utfordre.

Jeg utfordrer likevel, ikke bare for at jeg liker badet vårt, men kanskje jeg inspirerer med tidenes billigste badoppgradering?

    

Det var ikke rett tidspunkt for en total oppgradering. 

Og med funksjonelle varmekabler i gulvet ble det for "ille" å rive. Vi malte derfor våtromsvinylen i en mellomgrå farge og tenkte det fikk holde så lenge det holder.
Det holder og holder og holder. Matt og finfin farge.
Det matte uttrykket ble tatt helt ut i et påbegynt "opprør" med alle blanke, skinnende, flisbelagte bad. Innredningen og den helstøpte vasken fra Kvik er også med matthvit finish.
Det er absolutt lettere å holde glansede flater rene, men det duse, forsiktige uttrykket gjør det verdt det . Hvitbeiset panel i taket og lyse, naturlige elementer til  bruk og stilleben forsterker.

Tommel opp for :
romslig, praktisk innredning,
 sidevendt vask slik at flere kan jåle seg samtidig
fargen på gulvet
stooooort speil
vindu og dagslys
kurv på kurv på kurv for oppbevaring
Og for denne fasen i livet, vegghengt stellebord fra Brio

Kjære Audun Lysbakken

Jeg tenkte du trengte noen oppmuntrende ord i dag.

Mens mange andre nevner deg i sammenheng med 

overtramp

frihetsfrarøvelse

sosial voldtekt

tvang

skadelig tidlig separasjon av symbiosen mor/barn

kommunisme

yrkesfavorisering

ammefiendtlighet

urettferdighet

skadelig utvikling for likestillingen

Tenkte jeg heller jeg skulle sette deg i sammenheng med dette:

Dette er Teo, snart 11 mnd og pappaen hans som sammen er inne i uke 2 av 12 uker lovfestet pappaperm .

Mamma og pappa var begge spente på overgangen fra mammaperm til pappaperm, for en overgang er det så absolutt.

Vi mente også at vi burde kanskje få velge fordelingen selv.

Vi diskuterte også "ulempene" som viser seg i redusert inntekt fordi NAV forholder seg til en øvrig grense.

Pappa fikk litt utfordringer med å være leder og lenge borte fra jobb

Mamma kjente overgangen i mammahjertet og joda, hun savner.

Teo savner nok sikkert litt han også.

I morrest fikk mamma stå lenge på badet og ordne seg helt for seg selv mens pappa ordnet frokost og matpakker og klær.

Mamma sier stort sett  bare "tudeldu" på vei på jobb og kommer hjem til 

glade barn.

Barn som har fått hjelp til leksen midt på dagen, av PAPPA.

Rent og pent hus.

En tilstede mann som kanskje har sneket seg til en liten dupp mens baby sov.

Middag på bordet.

Ro.

Harmoni.

Og da tenker jeg, Audun, at de andre bare må sutre i vei.

Ikke bare bor vi i et land med de beste permisjonsrettighetene i verden, men du gjør også disse dagene mulige for meg.

Og til neste år får altså heldige mammadamer to ekstra uker på å si "tudeldu" på vei til jobb og 

komme hjem til ferdig middag.

Takk!

(ikke minst til Teo`s pappa som er den fødte pappaperm`er selv om han aldri har bodd på grünerløkka)

Interiør. Og livet

Jeg liker de gyldne, varme fargene.
Stearinlys. Høst.
Men åh, jeg savner det som var.
Hundekjeks og sommer.

                            

Jeg koser meg i ny tilværelse.
Flittig, kreativ og travel.
Men åh, jeg savner det som var.
Mamma & Teo.

Det nærmer seg

Og jeg må innrømme at jeg så for meg en litt annen holdning til begivenheten enn den vi har nå.

Vi er enkle sjeler, begge to. 

Det trenger ikke være hokuspokus, men det må være riktig.

Vi har sukket og stønnet endel for at det ikke kunne bli enkelt NOK.

Men jammen sitter vi ikke her
og smiler lurt til hverandre når vi skriver under vigselspapirene.
Og får tårer i øyekroken når vi spiller sangen som pappaen min skal gi meg bort til. 

Og har TITUSENMILLIONER sommerfugler i magen for at han er MINMINMIN.

Material birthdaygirl

Det er mye glede i å være 29 år.

I tillegg til alle de vanlige tingene som varmer hjertet, varmer altså bursdag litt ekstra.   

Små og mellomstore varme, trøtte  kropper som gir bursdagsklemmer i senga. 

Frokost servert av minstesnuppa. 

Facebook. 

Telefoner
Oppmerksomhet

 Kake og familie. 

Kjæresten og størstesnuppa kommer hjem.

Og så.

Sist og i mange sammenhenger minst, men ÅH så etterlengtet og STORT

HippHipp

splitternyimacsmilefjes

GoldDiggah

Trendy eller ikke, jeg digger det.

Glam og glory inn i det enkle, hvite og bittelitt røffe interiøret vårt. 

                                                             

Be yourself

Med Ylva Skarps`s kloke ord (og en halvgammel banan) ønsker jeg fin fredag til deg.

Takk for at du er innom. 

Uten deg=ingen blogg.

Print og clipboard fra hviit.no 

(The last) Laundryday..

èn gulpebaby

+

èn veldig aktiv barnehagegutt

+

èn aktiv femteklassing som enda ikke er for liten til å rulle i søla

+

èn aktiv fjortis som i tillegg til å være fjorten og jente også trener fem dager i uka

+

semi-aktiv mamma & pappa

= 

Klesvask. HINSIDES mye.

Jeg klager ikke. I dag er jeg nemlig nostalgisk og tenker tilbake på alle fine hjemmevaskedagene som gikk. 

Ny epoke

ÈN! uke igjen av permisjonen. 

Og naturligvis litt ambivalente følelser nå på tampen. 

Hodet og kreativiteten har vært klar lenge. Hodet og kreativiteten trenger sårt å nyttiggjøre seg i et voksent miljø. Hodet og kreativitenen gleder seg til forutsigbarher så langt det er mulig på jobben. Så synes hodet og kreativiteten at jobben er GØY og gleder seg.

Men så var det mammahjertet.

Jeg var så utrolig dårlig på å ha permisjon første gang. Virkelig elendig. Surret rundt med tonnevis av burdeburde. Uro i kroppen. Ikke minst satt jobben og hoppet på frontallappen i halvannet år. Ansvaret for butikk og baby var tidvis i overkant og vi sjonglerte og trikset mellom baby, pappaperm, jobb og samvittighet. Phuh. Og dette tror jeg er en helt vanlig nybegynnerfeil for aktive mammaer som møter permisjonstilværelsen for første gang. Eller er det bare jeg som var dårlig førstegangsnav`er?
 I tillegg var storebror en sovebaby og gav alt for mye rom til alle burdeburde.

Denne gangen har jeg vært helt RÅ på å ha permisjon. Greit, lillebror har vært krevende siden han var 3-4 uker, men han har jammen fått det han har krevd også. En rolig mamma som ryddet frontallappen lenge før han kom til verden. En mamma som faktisk kan tenke litt pyttpytt av det som burde vært gjort og en mamma som denne gangen sitter å leker borte-bø istedetfor og bare tidvis se opp fra prosjektene og rope borte-bø.

Mens kolikken var på sitt verste drømte jeg om den dagen pappa skulle overta og mamma sitte på jobb. Men nå. Nå koser vi oss. Nå er han bare deilig. Og en rutinemann. Heldige pappa!

Takk Teo`en min for 10 mnd med  fine, intense, laaaange, både rolige og ikke så fullt rolige dager. Vær snill med pappa, ikke minst gi han liiittt rom om dagen til  klesvask, støvsuging og middagslaging. 

Sist, men ikke minst- takk, Nav. Jeg har tidvis ønsket deg og alle skjemaene dine til en viss plass, men Gud så heldige vi er for at du finnes.

Printaholic

Jeg <3 prints. Får ikke nok.

Therese Sennerholt og Ylva Skarp har sørget for nye, fine medlemmer i samlingen.

Print fra Therese Sennerholt får du her og Ylva Skarp`s vakre håndskrift får man nå kjøpt fra Hviit

På gjensyn

Selv om det er en vanesak for både store og små, tar det tid å venne seg til å si hadet så ofte. 

Heller er det ikke lett å forstå hvorfor noen barn skal bo her hele tiden, mens andre skal bo to plasser. Og hvorfor er ikke mamma mammaen når pappa er pappaen? 

Mens de voksne sliter mest med de lange og fineste borte-periodene som påske og ferier, kan de vanlige dagene være rare nok for de små. 

Nå husker jeg tilbake til storebror som stabbet rundt i huset og letter og lette. Som sto i trappa og ropte "Niii-ne!" "Gakk-aaa!"

Nå skal vi jammen inn i ny fase igjen. 

Teo & Stine på byttemandag.

 Jeg gleder meg til å forklare også Teo hvor heldig han er. 

Frem til da må vi bare øve litt på å savne.

På veggen

Praktiske prosjekter her hjemme foregår litt sånn som dette:  man gjør litt, tar seg en skikkelig pause, gjør litt til og tar seg en skikkelig pause igjen. Gjerne mens det ferdige resultatet står stuet vekk i gangen. Lenge. Men av og til så overvinner vi frykten for å bli helt ferdige. Så blir vi faktiske ferdige. Og VELDIG fornøyde med oss selv.

Retroposter fra fra retroliv.no og Holstee Manifesto herfra

Jeg inviterer..

En god venninne. Krøller føttene under oss. Te. Planlegger årets blåtur. Krøller hemmelighetene sammen og sier hadet.

Eller kanskje jeg inviterer kjæresten? Krøller føttene i fanget hans og håper på fotpusk. Te. Lager spilleliste "bryllup" på Ipoden. Rørt. Krøller stjernene i øynene sammen og sier god natt.

Oookei,

så kanskje ikke høsten blir så ille likevel.

Lune fargetoner, peiskos, stearinlys og pukka utfordrer i månedens NIB utfordring inviter

Farvel dagslyset

Nåja. Vi får håpe at tussmørket ikke når oss helt enda. Det er selvfølgelig mye fint med årstiden som venter. Peiskos og stearinlys og alt det der. Men sukk. Den fineste tiden og det fineste lyset er snart bak oss.

Heldigvis funker kjøkkenet i tussmørket også