ÈN! uke igjen av permisjonen.
Og naturligvis litt ambivalente følelser nå på tampen.
Hodet og kreativiteten har vært klar lenge. Hodet og kreativiteten trenger sårt å nyttiggjøre seg i et voksent miljø. Hodet og kreativitenen gleder seg til forutsigbarher så langt det er mulig på jobben. Så synes hodet og kreativiteten at jobben er GØY og gleder seg.
Men så var det mammahjertet.
Jeg var så utrolig dårlig på å ha permisjon første gang. Virkelig elendig. Surret rundt med tonnevis av burdeburde. Uro i kroppen. Ikke minst satt jobben og hoppet på frontallappen i halvannet år. Ansvaret for butikk og baby var tidvis i overkant og vi sjonglerte og trikset mellom baby, pappaperm, jobb og samvittighet. Phuh. Og dette tror jeg er en helt vanlig nybegynnerfeil for aktive mammaer som møter permisjonstilværelsen for første gang. Eller er det bare jeg som var dårlig førstegangsnav`er?
I tillegg var storebror en sovebaby og gav alt for mye rom til alle burdeburde.
Denne gangen har jeg vært helt RÅ på å ha permisjon. Greit, lillebror har vært krevende siden han var 3-4 uker, men han har jammen fått det han har krevd også. En rolig mamma som ryddet frontallappen lenge før han kom til verden. En mamma som faktisk kan tenke litt pyttpytt av det som burde vært gjort og en mamma som denne gangen sitter å leker borte-bø istedetfor og bare tidvis se opp fra prosjektene og rope borte-bø.
Mens kolikken var på sitt verste drømte jeg om den dagen pappa skulle overta og mamma sitte på jobb. Men nå. Nå koser vi oss. Nå er han bare deilig. Og en rutinemann. Heldige pappa!
Takk Teo`en min for 10 mnd med fine, intense, laaaange, både rolige og ikke så fullt rolige dager. Vær snill med pappa, ikke minst gi han liiittt rom om dagen til klesvask, støvsuging og middagslaging.
Sist, men ikke minst- takk, Nav. Jeg har tidvis ønsket deg og alle skjemaene dine til en viss plass, men Gud så heldige vi er for at du finnes.
