Av og til.. Okei, ganske ofte egentlig..Så detter små og store ideer ut av munnen min. Det høres omentrent slik ut:
Jeg: jimmyyy, kan ikke du lage en sånn og en sånn med litt sånn og sånn?
Han: Hvordan i alle dager har du tenkt at det skal bli bra?
Jeg: åå, du gjør bare litt sånn og sånn åsså tar du den og den og gjør litt mer sånn og sånn.
Han: N E I
Jeg: hvorforikke hvorforikke jegharsålyst detblirsåfint komigjen værsåsnil vææææærsåsnill?
(legger ofte på en skikkelig fornærmet tone her)
Han: ....ingen lyd, mye himling med øynene, etterfulgt av par timers tenking, en tur på byggmakker og et par timer i garasjen.
CHECK
Jeg skjønner hvorfor han himler med øynene. Når jeg ser for meg disse ideene i hodet kan det være (små) brister i oppskriften. Snekkerbegrepene mine begrenser seg til sag, boremaskin, skruer og en hel masse tingsebomser. Ja, glemte nesten GJÆRING. Det liker jeg og si. Når han spør de første gangene om hvordan i alle dager jeg ser for meg dette skal gjøres- da sier jeg "du må GJÆRE i 45 graders vinkel" Da høres jeg skikkelig proff ut. På han ser det ut som jeg har bedt han måke innkjørselen med en strikkepinne.
Men han er kreativ, og SÅ mange ganger han har klart og oversette ideene mine til fine greier. Så jeg lar ære være ære og kan rett og slett ikke kalle prosjektene for Do.It.Yourself. Nei , heretter sier vi Kom. På. Noe. Lurt. Og. La. Mannen. Lage. Det
Jeg: Jeg VISSTE du ville klare det!
Han: Du legger vel ikke dette ut på bloggen, nei?
Jeg: Neida, Kjære
 |
| forseggjorte saker, dette! |
Her inne har Max lilleLars Monsen bodd siden lørdag. Natt som dag. Vi vurderer og sette sengen på loftet så lenge. Han trenger ikke nattlys på en gang, så trygg føler han seg i putehimmelen. Kan slåes sammen og ut igjen på null kåmma niks, men noe sier meg at det er kommet for og bli.