Mens resten av blogglandia for lengs har kommet ut av feriemodus, er jeg fortsatt laaangt der inne.
Er inspirert nok i massevis til å komme ut. Prosjektene står også i kø, men vi lar det vare litt til.
Vi har på mange måter bare hoppet over sommeren her oppe. Den kom aldri. Så inni feriemoduset håper jeg hardt og inderlig på en fin senhøst. Det har glimtet til innimellom. Sånn som på denne finfine tirsdagskvelden
Tirsdager er finfine uansett. På tirsdager er det klubb <3
Klubb er et helliggjort fenomen for at den fineste buketten av jenter skal få fjase bak lukkede dører. Ingen menn, ingen unger, joggebukse om du vil, kjole om du heller vil, sunn mat, dårlig mat, vin, ikke vin, snakke fint om kjæresten din, fortelle at du har lagt kjæresten din ut til salgs på finn, snakke kjærlig om barna dine, fortelle at også barna er lagt ut på finn, fortelle store nyheter, fortelle små nyheter, gi og få gode råd, gi og få råd man egentlig ikke ville ha.
Kort oppsummert er klubb der du slipper den indre kjerne inn og ut. Utover klubb deler vi selvsagt mye med andre også. Noen blogger, noen er en åpen bok, noen er mystiske og noen er dronning av sosiale medier. Bruddstykker av livet deles utad, men på klubb åpner vi alle sluser.
Jeg ELSKER klubb
hjerte
Den aller innerste kjernen er dem jeg susser god natt hver kveld og hver kveld annenhver uke. Som en lappeteppefamilie med både faste barn og pendlende barn er det mye logistikk som skal gå opp. Ferielogistikk også.
På søndag tar vi guttene med på en spontan ukestur til sydenland. Vi har permisjon, behov og mulighet. Men jentene blir hjemme med de forpliktelser som følger å være pendlende barn på skole og ungdomsskole. Vi har "trøstet" med at vi snart skal til Thailand alle sammen og at de ikke kan ta fri fra skolen to ganger på et halvvår. Vi har forklart at noen ganger må ting gå på guttenes premisser, andre ganger på deres og av og til bare på våres. Likevel synes jeg det er vanskelig å operere som to kjerner når vi er bare ÈN.
Frykten for at noen skal føle seg utenfor er konstant, uansett kjerne.
Så hva er riktig? Aldri gjøre spennende ting som litenfamilie? Eller er det litt som å aldri kunne å på kino med en venninne uten at de andre sju er med?
Gjelder det bare å finne en balanse? Balansen med storjentene skal jo tross alt fordeles på to hjem. Vi kjenner ikke andre lappeteppefamilier enn vår egen og den andre, så har du erfaringer her eller kjenner andres erfaringer blir jeg veldig glad om du deler!
