Kjære Audun Lysbakken

Jeg tenkte du trengte noen oppmuntrende ord i dag.

Mens mange andre nevner deg i sammenheng med 

overtramp

frihetsfrarøvelse

sosial voldtekt

tvang

skadelig tidlig separasjon av symbiosen mor/barn

kommunisme

yrkesfavorisering

ammefiendtlighet

urettferdighet

skadelig utvikling for likestillingen

Tenkte jeg heller jeg skulle sette deg i sammenheng med dette:

Dette er Teo, snart 11 mnd og pappaen hans som sammen er inne i uke 2 av 12 uker lovfestet pappaperm .

Mamma og pappa var begge spente på overgangen fra mammaperm til pappaperm, for en overgang er det så absolutt.

Vi mente også at vi burde kanskje få velge fordelingen selv.

Vi diskuterte også "ulempene" som viser seg i redusert inntekt fordi NAV forholder seg til en øvrig grense.

Pappa fikk litt utfordringer med å være leder og lenge borte fra jobb

Mamma kjente overgangen i mammahjertet og joda, hun savner.

Teo savner nok sikkert litt han også.

I morrest fikk mamma stå lenge på badet og ordne seg helt for seg selv mens pappa ordnet frokost og matpakker og klær.

Mamma sier stort sett  bare "tudeldu" på vei på jobb og kommer hjem til 

glade barn.

Barn som har fått hjelp til leksen midt på dagen, av PAPPA.

Rent og pent hus.

En tilstede mann som kanskje har sneket seg til en liten dupp mens baby sov.

Middag på bordet.

Ro.

Harmoni.

Og da tenker jeg, Audun, at de andre bare må sutre i vei.

Ikke bare bor vi i et land med de beste permisjonsrettighetene i verden, men du gjør også disse dagene mulige for meg.

Og til neste år får altså heldige mammadamer to ekstra uker på å si "tudeldu" på vei til jobb og 

komme hjem til ferdig middag.

Takk!

(ikke minst til Teo`s pappa som er den fødte pappaperm`er selv om han aldri har bodd på grünerløkka)