Lillegutt


Jeg husker Storebrors toårsdag så innmari godt.
Delvis fordi vi akkurat hadde funnet ut at Lillebror var på vei og det holdt på å komme oppkast på bursdagskaka, men mest av alt fordi jeg var så stolt av alt han kunne og hadde lært seg på hans første to år. For hvert steg han tok i utviklingen, kunne jeg rett og slett ikke vente på neste.
Jeg er selvsagt ikke mindre stolt over lillebror. Lille, store Teo som siden sist har blitt "do åj" og mestrer så mye med det fascinerende, lille, store vesenet sitt. Men denne gangen er jeg ikke utålmodig over neste steg.
Jeg lurer bare på hvor lenge jeg kan kamuflere han som babyen min?
















Det skal vel kanskje være sånn med minstemann?



4 kommentarer:

  1. Så herlig lesning! Kjenner meg igjen i å glede seg over det neste og det neste. Så takk for påminnelsen om å roe ned og nyte i øyeblikket :) Jenta mi er to år i april :) God ny uke til deg, og god natt :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er noe med toåringer, altså! God uke til deg også:)

      Slett
  2. Så koselig du skriver :)
    Tror aldri jeg klarer slutte late som minsten her er en baby.. og han har akkurat fylt fire :P høres absolutt ikke særlig bra ut! hehe ;)
    Fin kveld!
    Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg kommer til "holde på" til han her blir konfirmant, tenker jeg.
      :) Klem!

      Slett