Det er en evig greie. Og bli flinkere.
Bedre.
Som regel er det ingen som forventer at du skal bli bedre enn det du er og det er nok sannsynligvis mange som liker deg akkurat som du er.
Jeg har for tiden to bli-bedre-prosjekter gående, ett i hodet og ett rent praktisk. Det praktiske prosjektet har jeg holdt på med i 7 mnd og 13 dager og heter Teo. Jeg holder dag og natt på med og få Teo til og trives med tilværelsen. Fornøyd. Glad. Nå må ingen misforstå meg, dere må vite at jeg er så inderlig glad for de flotte barna våre som gjør oss stolte og varme innvendig, men det er vel heller ingen hemmelighet at Teo har et stort utviklingspotensiale hva tilfredshet angår. I 7 mnd og 13 dager har han kjempet mot noe som ingen finner ut av. Plagdes.
Jeg har for tiden to bli-bedre-prosjekter gående, ett i hodet og ett rent praktisk. Det praktiske prosjektet har jeg holdt på med i 7 mnd og 13 dager og heter Teo. Jeg holder dag og natt på med og få Teo til og trives med tilværelsen. Fornøyd. Glad. Nå må ingen misforstå meg, dere må vite at jeg er så inderlig glad for de flotte barna våre som gjør oss stolte og varme innvendig, men det er vel heller ingen hemmelighet at Teo har et stort utviklingspotensiale hva tilfredshet angår. I 7 mnd og 13 dager har han kjempet mot noe som ingen finner ut av. Plagdes.
Det andre prosjektet, prosjektet oppi hodet, har virkelig fått kjørt seg de siste 7 mnd og 13 dagene. Jeg jobber nemlig med og bli bedre til og be om hjelp. Flinkere til og ta, ikke bare gi. Balanse. Jeg tipper det er mange som burde vært bedre til dette, selv om de sikkert er fine som de er. Noen som kjenner seg igjen? Bite tennene sammen, stramme brystet og presse frem et "Dette går fint" når noen spør eller når du møter et veldig slitent speilbilde alt for tidlig på morgenen. Det er jo liksom akkurat sånn en STERK person håndterer saker og ting. Jo, jøss. Styrke og mestring går nok på mange måter parallelt, men så er man jammen sterk om man tillater seg og være litt ærlig innimellom. Det var ihvertfall dette jeg sa til meg selv da jeg etter 7 mnd og 4 dager knakk fullstendig sammen i yttergangen. Yay, me!
Den siste uken har vært intens. Intens Teo. Intens lei. Intense tanker om hva nå. Intens samling av mot. Legetime. Fem minutter inn i legetimen, en klapp på skuldra, en fantastisk lege og en henvisning til barneavdelingen senere føler jeg meg hundre kilo lettere. Og alt jeg måtte gjøre var og spørre. For det skal nemlig ikke være slik som vi har det. Legen har sin teori om hvorfor og barneavdelingen skal gjøre sitt. Helt sikkert ingenting alvorlig, men vondt nok for en på 7 mnd. Kanskje vi ikke ender opp med noe annet enn nye teorier og et lite påfyll av tålmodighet, men da vet jeg ihvertfall at noen har prøvd og hjelpe. Og jeg har spurt.
Så hvorfor spurte vi ikke før??
Heia Teo og mammaen! <3
Herlige og Ærlige, Mariell!! :-)
SvarSlettRørt! <3
SvarSlettBra dere får hjelp!
SvarSlettVi ventet 10 måneder før vi tok kontakt....en legetime, en tur på barneavdelinga og vips, et barn som var fornøyd med hverdagen! Ei pia som endlig sov på natta uten å være våken 2-5 ganger hver time, som vokste slik som hun skulle og som var glad og fornøyd, også mellom de strålende smilene som hele tiden har vært der, tross for plager og smerter!
Lykkelykke til videre!
Klem fra Marie
Tusentusen takk<3
SlettDu e så flink å skriv Mariell :-)
SvarSlettHøres ut som dåkker har hatt ei stri tørn,- mine gutta e født tett og de derre småbarnsåran e bærre en stor tåkedis inni mitt hode og sviktanes hukommelse! Men fatt mot- plutseli e de blitt større og alt bli lettere!! Halleluja og amen!! (og alt det der)
Lykke til og gudd summer Bodøjente :-))
Det er den stoltheten. Me vil jo så absolutt klara det sjøl. Andre har jo klart det før oss. Men det kan liksom ikkje samanliknast når barna ikkje er like. Du er god - og eg er stadig imponert over det du skriv. Det er i grunnen ganske beundringsverdig og så stikk i strid mot Facebook-idyllen som florere. Stå på!
SvarSlett