From here to eternity

Jeg er ingen jålejente.
Mener jeg selv da.
Jeg bruker sjeldent smykker og tilbehør og desto mindre før. Tidlig etter jeg møtte Jimmy var han forvirret over dette og synes det var vanskelig å kjøpe meg gaver.
Og siden anledningen bød seg, viste jeg han en nylig oppdaget reklame. Reklamen var fra Evfa Attling og jeg hadde aldri sett vakrere smykkedesign. Jeg bekreftet min manglende dragning til diamanter og glitter, men om han NOEN gang skulle finne på å ville snu trenden var jeg veldig positiv et et samarbeid med Efva Attling.
(Julen etter, vår første jul sammen, fikk jeg fjellsko, fleecetøy og tre sesongen med Friends. Og ble selvsagt veldig glad, kjære:)
4 år senere var vi i full oppussing av kjøkken,  vaskerom og Stinerom. Gjorde det meste selv i tillegg til fulltidstillinger som foreldre og ledere. Vi levde på papp og engangs nede i sokkelleiligheten og jeg kan på ingen måte arkivere disse månedene i livet vårt som de fineste. Likevel var vi veldig fokuserte på det ferdige resultatet og sist, men ikke minst lå det en 16- dagers tur til Australia uten unger og ventet på oss i den andre enden.

En tirsdags kveld oppi alt dette, var Jimmy på vaskerommet og snekret mens jeg pusset pipa på kjøkkenet. Han tilkallte hjelp og jeg tar meg i å tenke "Faen, er det mindre viktig det JEG holder på med da?"
Det presiseres at dette var en tirsdagskveld.
På tirsdagskvelder er det klubb.
Når man ikke befinner seg på klubb en tirsdagskveld er man enten bortreist, syk, gressenke eller på en stressende deadline. Vi var på sistnevnte og noe måtte ofres. 

Jeg la fra meg eget arbeide og gikk på vaskerommet for å hjelpe. Jimmy satt på gulvet, gav meg en tomstokk og sa jeg måtte hjelpe å måle.
"Hold denne" sa han.
Vi målte, han gav meg en snekkerblyant og sa "Hold denne".
Vi måtte bruke en rei og selvsagt fikk jeg ny oppgave.
 "Hold denne".
Så da sto jeg der med hendene fulle av måleverktøy uten å helt skjønne hvorfor dette var noe han trengte hjelp til.
"Kan du holde denne også?" spurte han deretter og gav meg en hvit, kvadratisk, myk kloss.

Denne klossen så i mine øyne ut som et stort viskelær og jeg var i en brøkdel av et sekund veldig spent på hva snekkerbransjen hadde ment dette skulle brukes til.

I den andre brøkdelen av sekundet ser jeg at det står Efva Attling på snekkerviskelæret.

I den tredje brøkdelen ser jeg tilbake på snekkermannen som nå har satt seg opp på ett barskt, litt slitent og nervøst kne.

<3

Det ble ja og det nærmer seg!
 For en dame som liker orden i sakene er det uvant å ha satt bort ansvaret til noen andre. Hva vet jeg om hva som er i boks og ikke? Samtidig kjenner jeg veldig på presset for det jeg selv BURDE ha ordnet til nå.
Så da hjelper det veldig, VELDIG når snekkermannen henter meg på jobb, tar meg med på gifteringshopping og tar samarbeidet med Efva videre til ekteskapelige høyder.

efvaattling.com