Som überstolt bonusmamma i to dager til ende gratulerer jeg deg atter en gang så hjerteligst som konfirmant.
Listene har vært både lange og brede de siste ukene og det må være liten tvil om at du har mange, mange rundt deg som vil ditt aller beste.
Når disse dagene nå er over kan jeg krysse av en annen ting på min egen liste.
Den listen over ting jeg aldri trudde jeg skulle gjøre før fyllte 30.
- Ha konfirmant i hus.
Nå er du riktig nok ikke helt min egen å ha, men den delen jeg har er jeg veldig, veldig takknemlig for.
Da jeg traff deg første gang som kjæresten til pappa var du nettopp fyllt 8.
Jeg var 22.
Søsteren din på 4 hoppet på fanget mitt etter en halvtime og lurte på når jeg skulle flytte inn.
Du, du lurte på veldig mye annet.
Forsiktig, moden, taktisk og tenkende.
Da JEG var 8 år hadde jeg mareritt om at foreldrene mine skulle skille seg.
Da jeg var 10 fikk jeg høre om en jevngammel jentes pappa som fant seg en tjueåring til kjæreste. Marerittene eskalerte.
Jeg var som 22-åring plutselig min egen største skrekk og jeg har fra første stund hatt så enorm respekt for deg, Rakel.
Heldigvis viste respekten seg å være gjensidig.
Og vi trengte heller ikke å være så redde for hverandre.
Vi har det gøy og harmonisk, til tross for at jeg tidlig måtte gi opp rollen som kul "tante" til fordel for oppdragende rollemodell.
Jeg får veldig mye skryt for forholdet mitt til deg og Stine. Og joda, jeg vet jo det at jeg ikke er den ondeste stemora i eventyret.
Men det er jammen ikke bare meg det står på.
Rosen jeg har fått og fortsatt får for at jeg er så engasjert i deg og Stine, serverer jeg alltid videre til dere.
Det kan jo diskuteres hvorvidt man er voksen når man er 22, men JEG var ihvertfall voksen nok til å ta egne valg.
Jeg valgte pappa, jeg valgte dere og jeg valgte samtidig at dette skulle gå utmerket.
Du og Stine derimot, måtte atter en gang tilpasse dere etter de voksnes valg.
Heldigvis for meg, tror jeg jammen dere var ganske fornøyde med det valget pappa og jeg tok den gang.
Å følge deg fra du var 8 frem til i dag og du nærmer deg 15, har vært en lek. Du var kanskje ikke alltid lekende lett som liten, men det er jo atter en fordel med forholdet vårt.
Jeg kan aldri klandre deg for trassanfallene dine da du var tre.
Heller ikke at du hadde bæsjefobi til du var fire.
Heller ikke for ditt skyhøye behov for oppmerksomhet frem til..Enda? Neida.
Du har fortjent hvert eneste kompliment og lovvord du har fått i dag.
Det er fint å være ydmyk, men i dag synes jeg du bare skal være stolt.
Du er en stjerne.
Jeg skulle gjerne skrytt på meg de genetiske årsakene til at du er så bra som du er, men denne æren har du en flott mamma og pappa til å eie.
Jeg prøver likevel iherdig å snike inn et par verdier eller tre i hverdagen med deg og jeg ser at du lytter.
Det er ikke fordi jeg er usikker på at du kommer til å klare deg.
Det er bare for at alle mammehjerter, om det er ekstrahjerter eller ikke, er litt engstelige.
Og jeg vet at det er ikke alltid like enkelt å være så himla flink som det du er.
Det må trenes på.
Man må trene på å balansere mellom å gi og ta.
Man må trene på å tolke andres forventninger og man må trene på sette egne.
Man må trene på innstilling og man må trene på målsetting.
Man må trene på motivasjon og man må trene på å kjenne etter.
Jeg skal hjelpe deg så mye jeg kan, når som helst og hvor som helst.
Jeg har egentlig lyst til å gjemme deg inn i fanget mitt og skåne deg for livets realiteter.
Med tanke på dine 178 cm på strømpelesten skjønner jeg at at jeg på lik linje med mamma og pappa må slippe deg til voksenlivet.
Det er ikke mye man kan love andre egentlig, men en ting kan jeg love deg,-
Det ordner seg.
Alltid.
Jeg gleder meg ihjel til New York-tur med deg og pappa og
er så uendelig glad i deg og det vi to har.
Gratulerer med dagen, verdens aller beste Rakel <3
